• Tekststørrelse: a a a
  • Skriv ut

Hvor er Alexa?

I forbindelse med nettstedet informasjonskompetanse.no har vi laget en hypertekstfortelling med tema informasjonskompetanse. Skal vi være helt presis er dette snarere en reaktiv fortelling, der brukernes valg hele tiden leder til forhåndsdefinerte noder. Men fordi antallet valg, og dermed mulige veier gjennom fortellingen, blir så stort ender opplevelsen opp med noe som er vanskelig å skille fra “ekte hypertekster”.

Vi har programmert en “motor” i bunn av fortellingen, slik at det hele fremstår som en kontinuerlig bildestrøm og en dialog (tekstchat) mellom brukeren og protagonisten, Vera.

Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:

Grensesnittet hvor du “chatter” med Vera ved hjelp av linkene nede til høyre.

Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:

Slik kan en designe en hypertekst på en måte som kan knyttes til et mer tradisjonelt dramaturgisk forløp, samtidig som en tar vare på brukerens muligheter til å gjøre aktive valg. Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift.

Her ser vi strukturskissen for en sekvens, et godt stykke ut i fortellingen. Sekvensen innleddes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder – merket med rødt.

En av syv sekvenser. Vi ser at antallet veier mellom nodene blir ganske stort.